Hjerteprat

Dårlige venner

Mange har en. De fleste vet om noen som har en. Og alle har hørt om noen som vet om en eller annen som har en. Jeg snakker om dårlige venner. Venner som ikke stiller opp. Venner som tar uten å gi tilbake. Venner som er der kun for å få energi, glede, komplimenter, penger, hjelp og mat fra deg.

Jeg har en sånn venn. Nå blir det litt feil å si at jeg har en sånn venn. Jeg hadde. Jeg hadde en venn som en gang i tiden var ei kjempejente. Hun var snill, god, ærlig og pratsom. Men så en dag bestemte hun for å gjøre det slutt med kjæresten sin. Etter seks år og to barn sammen, ble det altså slutt mellom dem. Etter det har det bare gått én vei med henne.

Det er ett år siden hun ble alene med jentene sine. Hun har hatt flere kjærester, flere krangler, flere pengeproblemer og flere avhør hos politiet. Hun ble sammen en som levde av å selge dop. Hun begynte å røyke hasj selv. Hun ble gravid igjen, og valgte abort.

Hun er alene. Hun snakker ikke ut med noen om problemene sine. Jeg vet hun har dem. Jeg vet at hun tenker mye. Jeg vet hun sliter. Derfor har jeg prøvd å være der for henne. Jeg vet hvordan det er å stå alene. Jeg har vært der. Forskjellen på meg og henne? Jeg tok imot hjelp når jeg fikk den. Hun sier takk, nikker og snur ryggen til meg. Jeg vet hun ikke hører.

For et par måneder siden var vi på besøk hos henne. Hun hadde lovt meg å holde seg unna røyking den kvelden fordi jeg ikke liker det. Det greide hun ikke. Hun var fjern da vi kom, og allerede på vorspielet ble det mer røyking. Hun skuffer meg.

Jeg lånte henne penger. Hun sa jeg skulle få de tilbake. På mandag skulle hun overføre dem til kontoen min. Pengene kom aldri. Jeg sendte melding og spurte om hun hadde glemt det. Jeg ble lovt tilbakebetaling flere ganger, men pengene kom aldri. Tålmodigheten min tok slutt.

Jeg sendte henne en melding i natt. En melding der jeg skrev at jeg håper hun har det fint, at hun tar vare på seg selv og ungene sine og greier å rydde opp i livet sitt. Jeg skrev at jeg har prøvd å hjelpe henne, og at ansvaret ikke er mitt. Hun må selv lære seg å ta imot hjelp og å sette pris på venner og familie. Jeg skrev lykke til med alt.

Jeg håper det var den riktige avgjørelsen. For meg selv. Jeg kan ikke ha ansvaret for henne og livet hennes. Dette må hun ordne opp i selv. Det er ingen som kan hjepe henne ut av det rotet hun har havnet opp i. Hun må greie seg på egenhånd. Jeg har gjort mitt.